De 9 dachstyper

ADVARSEL: Noen vil nok finne fakta på denne siden fordomsfulle og fornærmende, hvilket jeg kan forsikre også var meningen.

De 9 dachstyper
og deres eiere: Korthår Strihår Langhår

Standard dachshund
Brystomfang over 35 cm, vekt max 9 kg.
Generelt for standardeiere gjelder at de ikke vet at rasen eksisterer som dverg- og kaninvarianter. (I alle fall ikke som kanin. Og i allefall ikke som annet enn dverg langhår.)
Ellers finnes det noen dachseiere som ennå ikke har skjønt at små hunder ikke er ordentlige hunder, enda de daglig blir påminnet om dette av ekte hundeeiere.
1. Dachshund korthår:
Spesielt for korthåreiere, er at de har en pervers sans for overdimensjonerte brystkasser og mutasjoner i form av forkrøplede ben, dachsens kjennetegn som kommer tydeligst fram når den mangler hår. Det virker som om dette er den mest vanlige dachsvarianten i USA, der de er så feite at brystkassen subber i bakken (de = hundene).
2. Dachshund strihår:
Strihåreiere går rundt og tror at deres variant er tøffere enn de kort- og langhårete, nærmest en egen rase. De forteller historier om dachser som forsvant inn i et hi og kom ut 3 dager etter med 14 grevlingskinn i kjeften.
3. Dachshund langhår:
Standard langhår er svimsete som en setter og attpåtil er den sta og gneldrete. Eierne har anskaffet seg denne lille ufordrageligheten, mer er det ikke å si om dem akkurat nå.

Dvergdachshund
Brystomfang 30-35 cm.
Dvergdachseiere er dovne, og har valgt rasen fordi ikke greier å håndtere ordentlige (dvs store) hunder og ikke har råd til stasjonsvogn.
To hovedtyper kan påtreffes: De Engstelige, som gjerne løfter opp hunden når de møter en mannevond schäfer, og De Bistre som er påtatt barske og fulle av mindreverdighets-komplekser (fordi de har en så liten hund).
4. Dvergdachshund korthår:
Korthåreiere har den letteste jobben når det gjelder vedlikehold, det holder at de bruker et pusseskinn i ny og ne. Strihårseiere misunner dem når de selv for n'te gang den lufteturen må forklare og forsvare trimming av strihårspels ("Neida, det gjør ikke vondt å nappe ut hårene!")
5. Dvergdachshund strihår:
Autentisk sitat: "Skulle vi først ha en liten hund, så skulle det ikke være noen porselenshund, men en som tåler litt."
De blir sjokkerte når de oppdager at strihårete dverger ikke tåler at man tråkker på dem engang, og at de fryser når de sitter stille i kuldegrader.
6. Dvergdachshund langhår:
En typisk eier holder til i urbane strøk, og er mest opptatt av utseende. Jada jada, langhårete dverger er pene silkemopper, ikke noe tvil om det.
Disse eierne vet at dachser har så sterkt jaktinstinkt at de stikker til skogs når sjansen byr seg, derfor tør de ikke slippe bikkja i Frognerparken engang.

Kanindachshund
Brystomfang under 30 cm.
Kanindachseiere anser seg selv som virkelige kjennere. De er spesielle, tilhører en minoritet, og de vet det.
De sier de ønsker en hund som har en egen vilje og personlighet, men har altså valgt en liten hund som de putter i veska hvis den setter seg på bakbeina.
Kanindachser er sterkt angrepet av vrangforestillingen om at de er vandrepokaler (festens naturlige midtpunkt fra fang til fang).
7. Kanindachshund korthår:
Desto mindre dachsene er, desto mer irriterende er de. Kaniner bjeffer mest, med en stemme som er latterlig lite skremmende og uhyre gjennomtrengende på samme tid.
8. Kanindachshund strihår:
Stri og sta er de framste egenskapene for denne kategorien, og dachsen er lik sin eier på dette punktet. Eierne mener det ikke er noen vits i å prøve å oppdra den en gang, så dette er nok et eksempel på at små hunder er de mest uoppdragne.
9. Kanindachshund langhår:
Typisk positur for en langhåret kanin er opptrukne ører ("Neida, jeg tigger ikke, jeg er bare så søt") og en lettere overrasket holdning ("Er det mulig at det bare er 5 beundrende personer som ser på meg akkurat nå - hvor er resten av hoffet?"). Jeg påstår ikke at eierne oppdrar dem feil, bare at hundene blir divaer og høye på pæra.

ADVARSEL: Noen vil nok finne fakta på denne siden fordomsfulle og fornærmende, hvilket jeg kan forsikre også var meningen.
De 9 dachstyper og deres eiere:	Korthår	Strihår	Langhår
Standard dachshund Brystomfang over 35 cm, vekt max 9 kg. Generelt for standardeiere gjelder at de ikke vet at rasen eksisterer som dverg- og kaninvarianter. (I alle fall ikke som kanin. Og i allefall ikke som annet enn dverg langhår.) Ellers finnes det noen dachseiere som ennå ikke har skjønt at små hunder ikke er ordentlige hunder, enda de daglig blir påminnet om dette av ekte hundeeiere.	1. Dachshund korthår: Spesielt for korthåreiere, er at de har en pervers sans for overdimensjonerte brystkasser og mutasjoner i form av forkrøplede ben, dachsens kjennetegn som kommer tydeligst fram når den mangler hår. Det virker som om dette er den mest vanlige dachsvarianten i USA, der de er så feite at brystkassen subber i bakken (de = hundene).	2. Dachshund strihår: Strihåreiere går rundt og tror at deres variant er tøffere enn de kort- og langhårete, nærmest en egen rase. De forteller historier om dachser som forsvant inn i et hi og kom ut 3 dager etter med 14 grevlingskinn i kjeften.	3. Dachshund langhår: Standard langhår er svimsete som en setter og attpåtil er den sta og gneldrete. Eierne har anskaffet seg denne lille ufordrageligheten, mer er det ikke å si om dem akkurat nå.
Dvergdachshund Brystomfang 30-35 cm. Dvergdachseiere er dovne, og har valgt rasen fordi ikke greier å håndtere ordentlige (dvs store) hunder og ikke har råd til stasjonsvogn. To hovedtyper kan påtreffes: De Engstelige, som gjerne løfter opp hunden når de møter en mannevond schäfer, og De Bistre som er påtatt barske og fulle av mindreverdighets-komplekser (fordi de har en så liten hund).	4. Dvergdachshund korthår: Korthåreiere har den letteste jobben når det gjelder vedlikehold, det holder at de bruker et pusseskinn i ny og ne. Strihårseiere misunner dem når de selv for n'te gang den lufteturen må forklare og forsvare trimming av strihårspels ("Neida, det gjør ikke vondt å nappe ut hårene!")	5. Dvergdachshund strihår: Autentisk sitat: "Skulle vi først ha en liten hund, så skulle det ikke være noen porselenshund, men en som tåler litt." De blir sjokkerte når de oppdager at strihårete dverger ikke tåler at man tråkker på dem engang, og at de fryser når de sitter stille i kuldegrader.	6. Dvergdachshund langhår: En typisk eier holder til i urbane strøk, og er mest opptatt av utseende. Jada jada, langhårete dverger er pene silkemopper, ikke noe tvil om det. Disse eierne vet at dachser har så sterkt jaktinstinkt at de stikker til skogs når sjansen byr seg, derfor tør de ikke slippe bikkja i Frognerparken engang.
Kanindachshund Brystomfang under 30 cm. Kanindachseiere anser seg selv som virkelige kjennere. De er spesielle, tilhører en minoritet, og de vet det. De sier de ønsker en hund som har en egen vilje og personlighet, men har altså valgt en liten hund som de putter i veska hvis den setter seg på bakbeina. Kanindachser er sterkt angrepet av vrangforestillingen om at de er vandrepokaler (festens naturlige midtpunkt fra fang til fang).	7. Kanindachshund korthår: Desto mindre dachsene er, desto mer irriterende er de. Kaniner bjeffer mest, med en stemme som er latterlig lite skremmende og uhyre gjennomtrengende på samme tid.	8. Kanindachshund strihår: Stri og sta er de framste egenskapene for denne kategorien, og dachsen er lik sin eier på dette punktet. Eierne mener det ikke er noen vits i å prøve å oppdra den en gang, så dette er nok et eksempel på at små hunder er de mest uoppdragne.	9. Kanindachshund langhår: Typisk positur for en langhåret kanin er opptrukne ører ("Neida, jeg tigger ikke, jeg er bare så søt") og en lettere overrasket holdning ("Er det mulig at det bare er 5 beundrende personer som ser på meg akkurat nå - hvor er resten av hoffet?"). Jeg påstår ikke at eierne oppdrar dem feil, bare at hundene blir divaer og høye på pæra.